Hvem var den mystiske Jensen som kom til Vestre Gausdal romjulen i 1943?
Av Oberstløytnant og forfatter Geir Arild Høiland, Follebu
Motstanden i Gudbrandsdalen vokste fram langsomt og med stor varsomhet. I Gausdal var situasjonen ved inngangen til 1943 preget av nettopp dette: vilje til motstand, men uten faste strukturer. Det var først da ingeniør Einar Landheim i Østre Gausdal, via Johannes Elvestad på Tretten, tok kontakt med Ivar Forseth i Vestre Gausdal, at et organisert Milorg-arbeid begynte å ta form. Forseth trakk raskt med seg Håkon Sagbakken, Asbjørn Sønstehage og Kåre Forseth, og ble selv områdesjef. Litt senere ble også Paul Sagbakken knyttet til gruppa. Rekrutteringen var forsiktig og tausheten absolutt. Arbeidet besto i starten mest av samtaler, tillitsbygging, spredning av illegale aviser og lytting til BBC. Det var en modningsfase, der man bygde nettverk mer enn man planla aksjoner.
Vendepunktet kom i romjula 1943. Da dukket en mann opp i bygda under dekknavnet «Jensen». Han bar våpen og utstyr, kom alene og beveget seg med en selvsikkerhet som gjorde sterkt inntrykk. Samme kveld dro han sammen med Ivar og Kåre Forseth til Forsetsetra. En våpenkasse ble fraktet opp med hest. Utpå morgenen kom også Håkon Sagbakken og Asbjørn Sønstehage. Der, avsides i vinterfjellet, fikk de fire – Ivar Forseth, Kåre Forseth, Håkon Sagbakken og Asbjørn Sønstehage – et intenst lynkurs i våpenbruk og sprengning.
Instruktøren var kompromissløs og praktisk anlagt. Opplæringen fortsatte vinteren 1943–44 og omfattet Bren-gun, Sten-gun, pistoler, håndgranater, detonerende lunter og plastisk sprengstoff. De lærte skyting, tennmekanismer, nærkamp og håndtering av fanger. Alt foregikk under strenge sikkerhetstiltak. Deltakerne opplevde undervisningen som både hard og effektiv – og som noe helt annet enn det forsiktige forarbeidet de hadde drevet fram til da.
Etter krigen ble det kjent at «Jensen» i virkeligheten var Jon Gunleiksrud. Bak dekknavnet skjulte det seg en av de mest erfarne instruktørene i den norske motstanden. Gunleiksrud hadde bakgrunn fra Finlandskrigen, det norske felttoget i 1940, en dramatisk flukt til Storbritannia og tjeneste i det som ble kjent som Linge-kompaniet som var en del av SOE. Han hadde deltatt i Lofotenraidet og ledet senere operasjoner for å bygge opp Milorg i innlandsbygdene. Med denne erfaringen var han en nøkkelperson i overgangen fra forsiktig organisering til reell operativ evne i Gudbrandsdalen.
Parallelt med instruksjonsvirksomheten spilte Gunleiksrud en sentral rolle koordinering av motstandsarbeidet i Gudbrandsdalen.
På Grøndal på Tretten lå en viktig meldeplass, drevet av Gudrun og Gunnar Kristiansen. Her lå flyktninger, kurerer og Linge-karer i dekning. Gunleiksrud oppholdt seg selv der i flere uker, og stedet ble et knutepunkt for forbindelser mellom Gudbrandsdalen, Østerdalen og rutene videre til Sverige. Innsatsen til vertskapet på Grøndal, særlig Gudrun Kristiansens utrettelige kurerarbeid, var avgjørende for at dette kunne fungere.
Våren 1945 kulminerte Gunleiksruds innsats i området i en rekke sabotasjeoppdrag. Ett av de mest dramatiske fant sted ved Hunder i Øyer i mars 1945. Etter ordre fra London om å ramme Dovrebanen, ledet han en patrulje som tok seg gjennom fjellet for å sprenge skinnegangen. Lokale Milorg-folk fra Øyer bidro med rekognosering. Aksjonen holdt på å ende i direkte ildkamp med tysk politi, men tyskerne trakk seg tilbake i siste øyeblikk. Selv om målet ikke ble fullt ut oppnådd, ble trafikken forsinket, og oppdraget viste hvilken risiko motstandsfolkene tok helt inn i krigens siste uker.
Sett i sammenheng framstår Jon Gunleiksruds innsats i Gudbrandsdalen – og særlig i Gausdal og Øyer – som avgjørende. Han bandt sammen lokale nettverk, ga konkret militær opplæring til sentrale Milorg-folk i Gausdal og førte motstanden i dalen over i en mer slagkraftig fase. Den stille oppbyggingen fra 1942–43 fikk gjennom ham et erfarent, operativt preg som satte varige spor i den lokale motstandshistorien.
Kilder: Gausdal i krig og fred, Det var ei rar tid av John Vegard Lunde, Blod og tårer, men mest svette av John Vegard Lunde og Facebook side Stay Behind bokprosjekt.
