En ny rapport fra NIBIO viser at drøvtyggere spiller en avgjørende rolle i samspillet mellom norsk matproduksjon, naturverdier og økosystemer. Samtidig understrekes det at effektene avhenger av hvordan og hvor produksjonen foregår.
I en pressemelding fra NIBIO slås det fast at norsk jordbruk står i en kompleks balanse mellom ulike miljøhensyn og behovet for trygg matproduksjon. I rapporten belyses hvordan beitedyr både kan bidra til å opprettholde biologisk mangfold – og samtidig påvirke miljøet negativt dersom driften blir for intensiv.
– Jordbrukets effekter kan være både positive og negative, avhengig av driftsformer, lokale forhold og hvilke perspektiver som legges til grunn. Det er avgjørende å vurdere dette i en norsk kontekst, sier Nils Vagstad, spesialrådgiver i NIBIO og en av forfatterne bak rapporten.
Norge har begrenset areal egnet til matkorn, men store beiteressurser i utmark og grovfôrbaserte systemer. Drøvtyggere som ku, sau og geit kan omdanne disse ressursene til mat for mennesker.
– Drøvtyggere er en grunnpilar i norsk matsikkerhet. De gjør det mulig å utnytte ressurser som ellers ikke kan brukes til menneskemat, sier Arne Bardalen, spesialrådgiver i NIBIO.
Beiting i både innmark og utmark bidrar samtidig til å holde landskapet åpent og til å bevare leveområder for en rekke arter. Uten beitedyr vil mange områder gro igjen, noe som kan føre til tap av biologisk mangfold.
De siste tiårene har norsk jordbruk gjennomgått store strukturelle endringer, med færre og større bruk. Økt mekanisering og krav til effektiv drift gjør det mer krevende å utnytte utmarksressurser.
Konsekvensen er økt gjengroing, særlig i utkantområder.
– Opphør av drift i utmark kan få store konsekvenser for både kulturlandskap og arter som er avhengige av åpne områder, sier Bardalen.
Rapporten peker også på at politiske rammebetingelser og regelverk påvirker utviklingen i næringen. Endringer kan bidra til ytterligere strukturrasjonalisering, noe som igjen kan påvirke både naturverdier og matsikkerhet.
– Som eksempel, så kan de nye kostholdsrådene om redusert kjøttforbruk, dersom de følges, føre til omfattende bruksavvikling og at store arealer går ut av produksjon, sier Vagstad.
Drøvtyggerproduksjon påvirker miljøet på flere måter. Beiting og grovfôrbasert drift kan bidra til karbonlagring i jord og opprettholdelse av biologisk mangfold. Samtidig kan intensiv drift føre til utfordringer som næringsavrenning, jordpakking og redusert artsmangfold.
Drøvtyggere slipper også ut metan, en potent klimagass. Samtidig tyder forskning på at beiting under visse forhold kan bidra til økt karbonbinding i jord.
– Effektene er kontekstavhengige. Det som fungerer godt ett sted, kan ha negative konsekvenser et annet, sier Bardalen.
Kun rundt tre prosent av Norges landareal er dyrket, og rundt to tredeler av jordbruksarealet er best egnet til grasproduksjon. Dette gjør drøvtyggerne særlig viktige for nasjonal matberedskap.
– Norsk matsikkerhet er avhengig av at vi utnytter våre egne ressurser og har aktivt jordbruk i hele landet, sier Bardalen.
Dersom beiteressurser ikke brukes, forringes kvaliteten over tid. Det kan få konsekvenser både for matproduksjon og naturverdier.
Rapporten understreker behovet for en mer systematisk tilnærming til hvordan man vurderer jordbrukets samlede effekter på natur og samfunn.
– Vi må håndtere målkonflikter mellom matproduksjon, klima og natur. Et tydelig rammeverk kan bidra til bedre beslutninger, sier Bardalen.
For forbrukere kan valg av norskproduserte matvarer bidra til å opprettholde både matsikkerhet, kulturlandskap og biologisk mangfold – samtidig som det er viktig å være bevisst på miljøpåvirkningen fra produksjonen.
